Nominert til biskop i Tønsberg
Hva står jeg, Elisabeth Thorsen, for og hvordan ser jeg på rollen som biskop?
Følg knappen og se videointervju, egenpresentasjon og CV for mitt kanditatur:
Foto: Fingerspitz/Den norske kirke
Skulle jeg ønske meg noe, da ville det være det øyet som overalt ser muligheten.
Dette forkortede sitatet av Søren Kierkegaard, er på mange måter blitt en bønn for meg. Det er også blitt en lidenskap, og en måte å leve på.
Mulighetene våre kan synes store eller små. Det viktige er at de finnes. Forsvinner de ut av syne for oss, forsvinner livsgnisten også.
Jeg heter Elisabeth Thorsen. Jeg er utdannet teolog, og ordinert prest i Den norske kirke. Jeg skriver skjønnlitteratur og sakprosa, og engasjerer meg gjerne i kunst- og kulturprosjekter sammen med andre.
Et varemerke for Elisabeth Thorsen er ønsket om å knytte sammen det som hører sammen. I presterollen har dette for eksempel resultert i dialog- og samarbeidsprosjekter med kunstnere, skuespillere og forfattere, filosofer, psykologer og arkitekter. Som prest i Oslo domkirke, har hun hatt prosjekter med folk som Julia Kristeva, Jon Fosse, Håkon Gullvåg, Seyran Ates og Margreth Olin.
Som frilanser har Thorsen videreutviklet sitt virke ved selv å gå inn i roller som skribent og forfatter, oversetter og redaktør. Sammen med kunstneren Lise Linnert, har hun utviklet multi-konseptet «Pust meg fram!», et billed-, skrive- og teaterkonsept i samarbeid med innsatte ved Romerike fengsel, avdeling Ullersmo og Trondheim fengsel og forvaringsanstalt. «Pust meg fram!» har vært på Høstutstillingen (2022) og Olavsfest (2023). Sammen med arkitektkontoret Hølmebakk Øymo og kunstner Hilmar Fredriksen er hun en av elleve kunstnere som er trukket ut til å delta i konkurransen om å utforme ny hovedportal til Nidarosdomen (Les mer på nidaros.no).
Thorsen har en jevn tilstedeværelse i riksdekkende media og på sosiale mediaflater. Noen høydepunkter er «Sommer i P2», NRK radio, «Fyrtårn» sammen med Anne Grete Preus i NRK TV, og hovedgjest i Lørdagsrevyen, NRK TV.
I dag jobber Thorsen som forfatter og frilans kulturarbeider. Hun tar oppdrag med å holde skrivekurs og workshops, holde foredrag eller prosjektstyring av seminarer, debatter og kunstkonsepter. Som prest er hun knyttet til Kirkens Bymisjon, Tøyenkirken. Hun tar imot mennesker til samtale og sjelesorg, og kan kontaktes for vigsel eller gravferd.
Publisert i Vårt Land,
mandag 31. august 2026
«Hun leter i musikken og litteraturen. Hun graver i jorda og googler på måfå. En natt begynner hun å lese om Newton og hans arbeider med lyset. Hun blir inspirert og legger ut på en slags oppdagelsesreise. Hun trenger å finne det som kan gjøre livet levende og fargerikt. Det som kan gjøre henne glad.»
Elisabeth Thorsen om hovedprersonen Mette i boken «Komposisjoner av lys»
En sorg i mange farger
– Et dagboksblad som minneord til Kong Harald V
Jeg går over Slottsplassen. Jeg har på meg prestesnipp. Og en stor, svart regnjakke med «Kirkens Bymisjon» tydelig på brystet.
Det er fredag kveld og blomsterhavet er overveldende. Mellom alle fargene er også lysene tent. Og minnelappene, barnetegningene, kjærlighetsbrevene. Ja, for det ligner på kjærlighetsbrev det jeg ser: Noen i stor og barnslig løkkeskrift med ordene «Jeg elsker deg!» enten som innledning eller konklusjon. Noen mer sirlig i formen, men fulle av følelser og takknemlighet for følget kongen har vært gjennom livet.
Tidligere på dagen sto jeg foran domkirken. Samme antrekk. Samme stemning.
Det mørkner og jeg setter meg ned på benken ved vannspeilet inne i Slottsparken. Den er så nennsomt bygget rundt et tre, og jeg føler meg alltid velkommen her.
Regndråpene fra himmelen gjør det lettere å slippe ned mine egne tårer. De har liksom samlet seg bak øyelokkene siden morgenkvisten.
Mens jeg sitter her, er det som om alle ansiktene jeg har møtt gjennom dagen samler seg i et bilde: Jeg ser sorgens mange ansikter. De er som et levende og talende blomsterhav. De vil meg noe. Mens jeg kjenner på min egen pust og min egen gråt, tenker jeg at jeg igjennom dagen har fått se sorgens mange farger.
Kanskje er det på grunn av Dolly Partons kjære sang, Coat of many colors, at akkurat disse ordene kommer til meg. For hun synger om kappen som moren har laget av stoffbiter, så nøysomt integrert i hverandre at ingen lenger tenker på at det er et lappverk. Det de ser, er heller at fargerikt og vakkert hele.
Og jeg tenker at de likner på hverandre, Dolly og Kong Harald. De har begge opplevd utenforskap. Ulikt, men likevel. Kongen har vært flyktning. Dolly har vært fattig. Begge valgte et liv i tjeneste for andre. Og så døde de samme uka. Og dermed gjør også tiden sitt til at vi må tenke på dem i sammenheng.
Den første fargen i kappen møtte jeg på i Bymisjonssenteret på Tøyen fredag morgen. Det er her jeg har mitt daglige virke nå, og jeg hadde kanskje ikke tenkt at de internasjonale gjestene våre hadde fått med seg kongens død. Men det hadde de: En gruppe rom satt bøyd over en smarttelefon. De så nyheter fra Romania. Det handlet om Norge. Det handlet om kongens død. Og de som leste var preget.
Ved domkirken møtte jeg igjen flere av dem jeg jobber med. Dem som ofte blir kalt svake, men som kong Harald løftet frem som de sterkeste iblant oss.
Og så kom en bestefar bort til meg. Barnebarnet hans ble drept på Utøya i 2011. «Å være nær kongen også i dag når han er død, gir trøst», sa han. «Jeg føler meg mindre alene.»
På Slottsplassen kom to jenter bort til meg. De pekte på regnbuebåndet jeg har nøklene mine i. Hun ene sa: «Kongen var den første jeg hørte si at det var ok å være homo. Ingen andre hadde sagt det til meg da.» De hadde med lys. Jeg sto sammen med dem da de tente det.
Det sterkeste var likevel en kvinne på kongens egen alder. Hun bar på en vond hemmelighet fra sin egen barndom. Hun hadde aldri delt den før. Nå spurte hun om jeg ville lytte.
Da vi hadde samtalt ferdig, var vi enige om at kongen nok hadde vært glad for at hun endelig fikk delt dette minnet hun syntes var så vondt. Vi var også enige om at kong Harald nok ville oppmuntret henne til å tilgi seg selv, og til å leve dagene sine med rett rygg og løftet hode.
På fjernsynet hjemme sent om kvelden ser jeg vår nye konge. Også hans sorg en farge blant mange. Og jeg ser vår nye dronning og kronprinsesse, dronning Sonja – ja hele kongehuset. Også deres sorg så sammensatt. Også deres sorg en del av vår alles. En sorgens fargerikdom fra det mest smertefulle til det mest håpefulle.
«Alt for Norge!» sa Harald, og ingen tvilte vel noen gang på at han mente det han sa. Og i hans «alt», lå vi. Et sammensatt folk. Et fargerikt folk. Og en natur. Og en historie. Og et demokrati.
Det å ønske å være alt for noen, er et nobelt ønske. Men det er også et ønske som gjør den nobel som strekker seg mot det. Kong Harald strakk seg. Og vokste. For veien han valgte, ble han også møtt på. Med smil og fortellinger, med tårer og feiringer, med vågemot og hardt arbeid, med frykt og med fest, – ja med alt som er menneskelig i oss.
Da jeg legger meg, tenker jeg på at en regnbuekonge er gått bort. Men også på at Harald har gitt oss det vi trenger: «A Coat of many colors» – så vi har noe å pakke rundt oss når vi fryser. Så vi har noe vi kan kle oss med i livets kamper.
Før jeg lar Dolly Partons innspilling få siste ordet på min fredagskveld, takker jeg Gud for regnbuekongen med modershjertet. Og for at han samlet oss under håpets og motets tegn.
And oh, I couldn't understand it
For I felt I was rich
And I told 'em of the love
My momma sewed in every stitch
And I told 'em all the story
Momma told me while she sewed
And how my coat of many colors
Was worth more than all their clothes