At jeg kommer fra Tunsberg og har en identitet knyttet til området, utdyper lyst- opplevelsen for meg. Jeg kjenner folkelynnet og historien, og det gir mening å tenke at jeg som biskop kan gi noe tilbake til dette området av Norge som har en spesiell plass i hjertet mitt.  

Det er ikke sånn at vi mennesker alltid har et godt sted å vende tilbake til når ting skjærer seg. Det er ikke sånn at alle vet de har noen som tar imot når de kommer hjem.

Det er heller ikke sånn at alle har frihet til å bryte bånd for å finne ut av ting på egen hånd. 

I denne vakre og ettertenksomme romanen av Elisabeth Thorsen, Komposisjoner av lys, er hovedpersonen prest. Akkurat som forfatteren er det. Prest i Oslo domkirke. Og det kan merkes at forfatteren, og romanens hovedperson er vant til å befatte seg med både store, filosofisk spørsmål, og hvordan vi skal finne plass til dem – og de mer allminnelige tingene vi baler med – i en verden som ikke så lett lar seg gripe.  

Da Elisabeth Thorsen skulle ordineres til prest, fikk hun avslag. Nå er hun sogneprest i en nyåpnet Oslo domkirke. Les og se artikkelen fra Aftenpostens bilag – Leve – i 2010.

Nominert Elisabeth Thorsen vart rørt da ho fekk vite ho var nominert til Petter Dass-prisen. – Eg identifiserer meg med den kristendommen Petter Dass stod for, seier ho.

– Et dagboksblad som minneord til Kong Harald V. Jeg går over Slottsplassen. Jeg har på meg prestesnipp. Og en stor, svart regnjakke med «Kirkens Bymisjon» tydelig på brystet. 

Marta og Maria er ikke bare to søstre. De er også oss. Begge representerer kjærlighet og klokskap. Men der Marta er handlekraftig og praktisk, er Maria ventende, tenkende og følende. De er ulike. De utfyller hverandre. Og de viser oss noe dypt menneskelig.

Hva skal de møte, de som kommer til kirken allehelgensdag og kanskje har gravlys i veska eller sorgklump i brystet? Hvordan skal vi legge det an, det gode budskapet vi har om trøst for dem som sørger? Hvilken inngang skal vi velge til Bergprekenens saligprisninger, helgentradisjoner og notebibliotek? Og hva med våre egne tapserfaringer, hvilken plass skal de ha? 

Den som har, skal få, og det i overflod.
Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.

Denne passasjen fra dagens prekentekst, kalles ofte Matteus-effekten, og er en av de vondeste passasjene i Det nye testamente, synes jeg. Det var den innflytelsesrike sosiologen Robert Merton som fant opp begrepet på 60-tallet. Han lot bibelverset beskrive den kapitalistiske råskapen vi alle kan gjenkjenne: Den som handler om hvordan suksess avler mer suksess, og hvordan de som allerede har mye ressurser, status eller makt, lettere får enda mer.