Forfatteren Cecilie Engers lesning av Thorsens roman
Elisabeth Thorsens roman, Komposisjoner av lys
I denne vakre og ettertenksomme romanen av Elisabeth Thorsen, Komposisjoner av lys, er hovedpersonen prest. Akkurat som forfatteren er det. Prest i Oslo domkirke. Og det kan merkes at forfatteren, og romanens hovedperson er vant til å befatte seg med både store, filosofisk spørsmål, og hvordan vi skal finne plass til dem – og de mer allminnelige tingene vi baler med – i en verden som ikke så lett lar seg gripe.
I romanen befinner hovedpersonen – jeg-fortelleren Mette, seg i et korona-stengt Oslo. Med mann og datter i København. Ingen berøring eller tett fysisk kontakt med andre mennesker. I denne tiden, som leserne etterhvert også kjenner godt, dreier hun ord og tanker som en kameralinse rundt mekanismer som åpner for håp og lys i et liv, men også hvilke tanker og minner som denne linsen er i stand til å lukke fullstendig, så det blir mørkt og vanskelig å se, og få oversikt.
Både forfatteren og hovedpersonen zoomer inn på de hverdagslige tingene; katten, savnet, sengen, minner. Venner, mat og planter. Og zoomer ut, utvider til vitenskapen, filosofen og litteratur.
Mens jeg leste romanen, skrev ned noen ord jeg har tenkt på som vesentlige, det ble 8 til sammen.
Et er: Undring.
Jeg oppholdt meg i hovedpersonens undring. Var med i hennes lyse, mørke, tunge og lette spørsmål, sånne som dukker opp når man føler seg presset. Av disse spørsmålene har det flere ganger oppstått en slags forbindelse mellom bokas tekst, og mine tanker. Stadig la jeg ned boka og tenkte: Ja! Sånn er det! Andre ganger: Kan man virkelig tenke på denne måten?
Jeg har lest, undret meg selv, og lest videre.
Et annet ord er godta. Koronaen er pågående og Mette jobber med å godta at det er mye vi ikke vet, godta at det går an å oppholde seg i det som er uvisst. Så er det ordene: Ensomhet. Fellesskap. Håp. Øyeblikk.
Og Tro. Å bli trodd på. At Gud tror på mennesket, like mye som det er mennesket som må eller ønsker eller ikke ønsker å tro på Gud.
Mening. Om hva det vil si å fylle livet sitt med mening.
Romanen er både sammenhengende og fragmentert, akkurat som liv og tanker er det. Hos Mette er det de nysgjerrige spørsmålene som driver henne gjennom hverdagen. De gjør henne sårbar, sterk, klok og usikker.
Denne romanen har vært et veldig tiltrekkende, meditativt sted å befinne seg.
Men boken gir ikke bare ro, den krever også ro, av den som leser. Og ro er en mangelvare i manges liv. Derfor er romanen også, etter endt lesning, et slags savn.
Jeg vil avslutte med et sitat som jeg skrev ned, men ikke lenger finner tilbake til, men det står skrevet, skulle jeg til å si:
Det finnes et «sannhetens hav» i nærheten av alle mennesker. Hvis man vil lytte, åpne seg.