Bymisjonssenteret 40 år
Jubileumsgudstjeneste. Tøyenkirken 22. oktober 2025
At Bymisjonssenterets 40 års jubileumsgudstjeneste skulle falle på den dagen som kalles bots- og bønnedag, er noe jeg har vanskelig for å kalle tilfeldig. For prekenteksten for denne dagen er hentet fra Lukas 15,11–32, og er sånn:
Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til slavene sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av slaveguttene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg slavet for deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
Slik står det skrevet.
Preken
Det er ikke sånn at vi mennesker alltid har et godt sted å vende tilbake til når ting skjærer seg. Det er ikke sånn at alle vet de har noen som tar imot når de kommer hjem.
Det er heller ikke sånn at alle har frihet til å bryte bånd for å finne ut av ting på egen hånd.
Om det er i USA, EU, Russland, Israel eller i vårt eget land: Politikken som holder mennesker borte fra hverandre, er beinhard. Om det er i nabolag, vennegjenger eller familier: Vi vet alle noe om hvordan psykologiske mekanismer eller usosiale mønstre kan låse oss og hindre oss i å bryte ut og komme i god prosess.
Og det er ikke nytt. Historiene om hvordan mennesker ødelegger for hverandre, er like gamle som selve menneskehetens historie.
Kanskje er det fordi jeg vet det er sånn, at Jesu fortelling om den hjemkomne sønn, den fortellingen vi hørte Andrea lese i sted, vekker så doble følelser i meg: Noe i meg får lyst til å legge hele fortellingen bort. Noe i meg får lyst til å høre den en gang til. Og jeg er sikker på, at hver gang denne fortellingen deles i en gruppe eller en forsamling, vekkes et vell av assosiasjoner. Jeg vet at det oppstår både håp og undring, både såre følelser og sorg.
I kveld deler vi denne fortellingen mens vi feirer Bymisjonssenterets 40-årsdag. Det er jubileum og vi har bestemt oss for å bruke jubileet til å finne ut mer ut av hva hjemløshet er. Gjennom seminarer, foredrag og samtaler har vi blitt mer skjerpet, sett flere nyanser og fått dypere forståelse sammen. Hva så med denne fortellingen vi har hørt nå? … Den fra bibelen: Kan den legge noe til? Kan den åpne noe vi ikke har sett?
«En mann hadde to sønner» – slik begynner Jesus fortellingen som har inspirert kunstnere som Rembrandt og forfattere som Dostojevskij. Generasjoner før oss har sett seg selv i sønnen som søker frihet, skaffer seg livserfaringer og vender hjem igjen. Vi har sagt det handler om anger og om å få tilgivelse. Og den andre sønnen: Han som er blitt bærer av følelser som misunnelse, kjiphet og som viser en manglende evne til å glede seg med de glade, han har vi sett ned på eller ofte rett og slett glemt at finnes.
Mange vil garantert høre fortellingen på en sånn tradisjonell måte når den førstkommende søndag skal leses i kirker over hele verden. For denne kveldens bibelfortelling hører til dagen som fra gammelt av har fått navnet «bots- og bededag» – og som altså er nå til helgen. Her i onsdagsmessene i Tøyenkirken tar vi alltid søndagen på forskudd. Slik forbereder vi oss til det som skal komme, samtidig som vi insisterer på at alt som har med hellighet å gjøre også hører hverdagen og hverdagslivet til. Vi vil ta det ned. Ta det nært.
Vi vet alle hva en bot er, og vi har vel alle noen formeninger om hva det er å be, men vi har kanskje ikke tenkt så mye over at begge deler egentlig handler om å bøte. Altså det gamle norske ordet for å reparere. Slik fiskerne bøter garnet når det revner, er det menneskets oppgave å bøte liv. Sitt eget. Hverandres. Verdens. Vi bøter ved å lytte. Vi bøter ved å gi. Vi bøter ved å vise respekt og nærhet. Vi bøter ved å gi tilgang til rettigheter og mat, tilgang til toalett og dusj, en seng å sove i, et sted å oppbevare eiendelene sine.
«En mann hadde to sønner», sier Jesus. Og jeg kan ikke la være å tenke på diktet av Inger Hagerup som begynner sånn: to tunger har mitt hjerte, to viljer har mitt sinn … Det er noe med at mannen Jesus snakker om, speiler tilstanden jeg kjenner meg igjen i, den som handler om å stå i mellom og ha ansvar i en verden som er sammensatt og motsetningsfylt. Tilstanden som handler om å stå imellom viljer og i mellom talemåter. Og om å stå sammen med mennesker som slites og dras både av ytre og indre krefter.
Dypt i det røde mørket, fikk livet dobbelt form, fortsetter Inger Hagerup. Og så avslutter hun diktet slik: To tunger har mitt hjerte, hør på det likevel. Bli hos meg og gå fra meg. Og frels meg fra meg selv. Inger Hagerup reparerer noe i meg når hun finner ord til noe jeg kjenner meg igjen i, en som jeg synes det er vanskelig å beskrive på en god nok måte.
Ingen av oss er «den voksne i rommet» alltid. Ingen av oss er heller alltid som sønn nummer 1 eller sønn nummer 2. Gjennom livet veksler rollene våre. Men hele livet igjennom er vi avhengig av å bli møtt, sett, hørt og snakket til.
En mann hadde to sønner. Denne mannen er et bilde på deg og på meg og på det som river og sliter i oss. Han er også et bilde på Gud og på alt som kan holde oss sammen og gi næring og trygghet til det mennesket vi er. Han er den som står og står og står og står der. Og slik tror jeg også han er et bilde på det beste vi mennesker kan få til sammen: Trygge steder å være som vi er. Utviklende og oppmuntrende steder. Steder som utfordrer på gode måter. Steder som likner på det hjemmet vi alltid lengter etter.
Vi har sår og vi sårer. Vi bryter og vi brytes. Å tåle å se det so er sant, er å bli litt sterkere. Det samme gjelder for den som blir sett: Hun, han, hen blir også sterkere. Når vi deler våre erfaringer, våre ressurser og vår varme, er vi med i et stort reparasjonsarbeid som handler om menneskenes hjem. På jorden så som i himmelen. I går. I dag. I morgen.
Amen.