Kandidat til biskop i Tunsberg bispedømme 2026

Egenpresentasjon i forbindelse med nominasjonen.

Kandidat: Elisabeth Thorsen, prest med ansvar for Tøyenkirkens arbeid, Kirkens Bymisjon

Hvorfor har du lyst til å bli biskop i Tunsberg?

Først vil jeg takke dere som har trodd på at jeg kan, og derfor foreslått meg. Det vekker en lyst i meg som henger sammen med et indre kall på en dyp måte.

Nå er jeg også i en alder og på et sted i livet, der det å bruke erfaringene livet har gitt meg inn i en slik rolle, virker lystbetont. Samtidig vil jeg melde at jeg kjenner på stor ærefrykt og ydmykhet.

At jeg kommer fra Tunsberg og har en identitet knyttet til området, utdyper lyst- opplevelsen for meg. Jeg kjenner folkelynnet og historien, og det gir mening å tenke at jeg som biskop kan gi noe tilbake til dette området av Norge som har en spesiell plass i hjertet mitt.  

Å være fra Tunsberg var med å forme min identitet fra barnsben av. Jeg vokste opp i Borre, og lærte om vikingtiden og de gamle gravhaugene her, men ble også tidlig fascinert av 800-tallets Oseberg-kvinner. Skipsgraven etter de to, viser at en av dem sannsynligvis var en dronning eller religiøs leder. Også gjennom voksenlivet har det vært viktig for meg å minnes om at kvinner kunne ha høy status allerede i vikingtiden, og at de hadde det i regionen der jeg ble født og fikk vokse opp. 

Å være fra Borre, er også å være formet av historien om pilegrimsleden og middelalderens store pilegrimsmål, Borrekorset. Fra fortellingene om denne veien og dette symbolet, vokste min forståelse for betydningen av å bøye seg, av å be, men også av å bevege seg, søke et mål – og gå for det. 

Å være biskop er en tjener-rolle som har Kristus og hans liv for andre som forbilde og omdreiningspunkt. Samtidig skal den som er biskop ha en utadrettet, myndig og tydelig stemme, og være trygg som rollemodell. Som kvinnelig biskop tror jeg det har betydning å være bevisst på historiske røtter som kan hjelpe til å løfte hodet, gi bekreftelse, trygghet og stabilitet. Det vil alltid, i større eller mindre grad, være krefter i og utenfor kirken som vil anfekte en kvinnes legitimitet i presterollen. På samme måte vil det alltid være spor i evangeliet, tradisjonen og historien som kan gi støtte og kraft. For meg ligger altså noe av denne støtten i mitt opphav i Tunsbergs geografi og historie. Dette er en støtte som svarer til indre kall, evangelium, menneskesyn og kirkesyn for meg, og som jeg tror kan være med på å «bygge en talerstol» med bred appell i et demografisk og teologisk sammensatt bispedømme.  

Hvordan vil du karakterisere deg selv som person, prest og teolog?
Bruk tre ord på hvert av punktene.

1. Person: Åpen, klok, sterk

2. Prest: Ansvarsfull, empatisk, tydelig

3. Teolog: Integrert, dialogisk, nysgjerrig

Hvilke visjoner har du for ditt lederskap i Tunsberg bispedømme?

Som leder ønsker jeg å fronte en kirke som er relevant for sin samtid og for enkeltmenneskers liv og utfordringer.
Gjennom handlinger og prioriteringer vil jeg å bruke kirkens arv og språk for å forløse mot, håp og kraft. 

Jeg vil kjempe mot urett. Det skal være tydelig at kirkens handlinger skal gagne medmennesker og fellesskap også utenfor det indrekirkelige.

Jeg vil arbeide for en bredere og dypere bevissthet på hva det er å tro og hva det er å tilhøre en kirke. Jeg vil vise Bibelens og troens samlende og livsfremmende muligheter i et samfunn som stadig utarmes på det som handler om verdiformidling og muligheter for medmenneskelighet.

Jeg vil arbeide for en trygghet på alle menneskers umistelige verdi og plass hos en Gud som elsker dem både på jorden og i himmelen. 

Jeg vil arbeide for alle menneskers tilhørighet hos hverandre og i kirken.

For å spille mine visjoner inn til proster, prester og lekfolk i bispedømmet, vil jeg bruke Den norske kirkes verdidokument ”mer himmel på jord”. Sammen kan vi fordype, fortolke og stedegengjøre det som skal samle vår kirke i Norge i årene fremover.   

Hvordan vil du samarbeide med de folkevalgte i bispedømmerådet?

Utgangspunktet må være å forsøke å bygge gode relasjoner basert på respekt, kunnskap og forståelse for de ulike perspektivene de representerer og de ulike kunnskapsfeltene de dekker. Sammen skal vi speile en tro, et gudsbilde og et menneskesyn. Da er det viktig å gi rom for mangfoldet som finnes i rådet, samtidig som jeg vil jobbe med lagånden og den gjensidige tilhørigheten.

Jeg vil lytte og lære, skaffe meg oversikt og invitere til bred bruk av personlige ressurser, innsikt, erfaring, kritikk, tanker og trosoppfatninger.

Jeg vil legge til rette for workshops og samlinger som styrker fellesskap og kunnskap, samarbeidsevner og som bygger en felles kultur. 

Hva ser du som hovedutfordringene og mulighetene for kirken i bispedømmet fremover, og hvordan kan din kompetanse bidra inn?

Jeg vil dele det jeg ser som hovedutfordringer inn i underpunkter nedenfor. Mulighetene setter jeg inn som følgespørsmål. Spørsmålene henger hele tiden sammen med mitt syn på kirkens unike posisjon og styrke når det kommer til kulturell kapital.
Hvordan min kompetanse kan bidra inn i møte både med utfordringer og muligheter, reflekterer jeg over mot slutten av dette punktet.

Kirkens økonomiske situasjon og sekulariseringen i samfunnet må sees i en realistisk sammenheng. Hvordan kan kirken bli mer bevisst på fordelingen av goder og verdier? Hvordan kan forvaltningen bli bedre? Å arbeide med disse spørsmålene, er å arbeide med grunnlaget for kirkens arbeid fremover. Samtidig er det viktig å se kritisk på det vi kaller sekularisering slik at vi ikke misforstår de tegn på tro og tilhørighet til kirken og dens historie som fortsatt finnes sterkt til stede i vårt samfunn – og som også bør utløse en økonomi og et fokus i samfunnet. 

Hovedutfordringer knyttet til ulike felter av kirkens kjernevirksomheter:

Det ligger nye muligheter ved å se kirkens oppgave sammen med de andre kultur- og kunnskapsinstitusjonenes oppgaver. Hvordan kan vi jobbe sterkere sammen om det som er felles? Hvordan kan vi utløse fordeler for begge parter ved å samarbeide?

Kirkens diakonale arbeid representerer en stor innsats for sosial og personlig helse. Hvordan kan vi vise dette i en pragmatisk og politisk sammenheng? Hvordan kan vi formidle dette i samfunnet på en måte som utløser ressurser både med hensyn til personale, kunnskap og økonomi? 

Kirkens liturgi, kunst- og musikkliv er flettet sammen med den sekulære kulturen på måter som ofte blir oversett. Hvordan kan vi vekke nysgjerrighet på dette? Hvordan kan vi utløse større glede ved tverrfaglig samskaping? Hvordan kan vi bygge noe som gir større mening enn det noen av oss kunne fått til alene?

Kirken er en religiøs aktør. Den er majoritet, men må likevel stå i jevnbyrdig dialog med andre tros- og livssynsaktører. Vi er en kjempe, men vi skal like fullt være vennlige og ydmyke. Hvordan kan kirken finne sin plass i møte med religionsutøvelse som er negativt kontrollerende og undertrykkende? Hvordan skal kirken forholde seg til ekstremisme og religiøst begrunnet vold? Hvordan skal vi formidle kjærlighetens vei (slik Paulus beskriver den i Første Korinterbrev, kapittel 13) på en måte som gjør at flere får mot og vilje til å gå den?

Vår tids kriser er knyttet til krig, klima, fattigdom og seksualisert vold. Hvordan kan kirken hjelpe mennesker til å stå i disse utfordringene med åpne øyne? Hvordan kan kirken gi mot til å kjempe, leve og tro inn i disse store krisene? Hvordan kan kirken være motkultur, kraftsentrum og motstand?

Kirken som lokal og universell aktør:

Jeg har valgt å beskrive hovedutfordringene og mulighetene for kirken i bispedømmet på en måte som ikke innskrenker til en region eller en lokal geografi. Jeg gjør det på denne måten fordi kirken er universell og alltid vil bry seg om verden og menneskeslekten som helhet. Selv om mange kan kjenne seg isolert eller fanget i en fragmentert virkelighet, er det faktisk slik at vi alle lider under det som rammer den ene. Og det er slik at det som rammer land, lokalsamfunn og grupper langt borte, påvirker livsoppfatning og hverdag her hjemme. Når kirken tar globale perspektiver, ivaretar og utfordrer den derfor også individer og grupper, regioner og steder som ikke er direkte rammet. Slik gir den mening til de gamle liturgiske ordene om at vi i Kristus, er én verden og én menneskehet.

Hvordan kan min kompetanse bidra inn i dette? 

Jeg har en stor kompetanse når det gjelder å se og beskrive verdibaserte utfordringer. Jeg har god kontekstforståelse og har lang erfaring i å knytte bånd, skape kontakter og initiere til samarbeid. 

Jeg er god på å finne språk og til å aktualisere overfor ulike grupper. Jeg har kompetanse på både å beskrive prosjekter og på å gjennomføre dem. 

Min kompetanse på dette, har jeg bygget opp gjennom mine 20 år ved Oslo domkirke, der jeg både har vært kapellan, sokneprest, ledende domkirkeprest og fungerende domprost. I alle disse rollene har jeg hatt en viktig rolle i oppbyggingen av åpen kirke med drop-in samtaletilbud, muligheter for lystenning og stillhet. I mange år har Oslo domkirke hatt et snitt på over 1000 besøkende om dagen. 

Jeg har initiert og ledet utallige samarbeidsprosjekter med fagpersoner og kunstnere som Jon Fosse, Anne Grete Preus, Julia Kristeva, Margreth Olin, Håkon Gullvaag, Nefise Özal Lorentzen og flere.
I møte med aktuelle problemstillinger, har jeg også i perioden ved Oslo domkirke, initiert samarbeid med for eksempel Nationaltheatret og Det norske teatret, men også med institusjoner som Sentrum politistasjon, Mental helse, NOK (tidligere Støttesenter mot incest) og Amnesty International. I tillegg har jeg hatt ansvar for store samarbeidsprosjekter med VAKE (tidligere Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep), Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Blå Kors for å nevne noen.

Min erfaringsbaserte kompetanse besto vel sin største prøve etter 22. Juli i 2011. Da terroren traff Oslo, var jeg eneste prest på jobb i Oslo domkirke. I dagene og månedene som fulgte, fikk jeg ikke bare brukt alt jeg hadde lært meg. Jeg fikk også enormt mye ny læring – som jeg egentlig opplever er i prosess fremdeles. 

Koronapandemien i 2020 ble en ny milepæl for meg ved domkirken. Jeg tok initiativ til daglige strømmede musikkandakter med lystenning, og allerede dagen etter den nasjonale nedstengningen, var vi på lufta. Her samarbeidet hele staben om å få det til, og via allerede etablerte kontakter klarte vi å reise penger til disse produksjonene i rekordfart. Sendingene våre hadde enorme seertall. Mer enn 50.000 klikket seg inn på mange av sendingene. Jeg var stolt og glad for å sette i gang og for å få lede dette prosjektet. Samarbeidet vi tidligere hadde hatt med NRK og TV2 både i forbindelse med 22. Juli og andre store hendelser, kom godt med som erfaringsbakgrunn, men her ble det også rom for ny og utvidet læring både når det gjaldt direkte trosformidling og samarbeid om tekniske utfordringer ved direkte strømming fra kirkerommet.

Jeg startet min prestekarriere i Groruddalen. På Romsås var jeg sykehjemsprest og menighetsprest. Veien videre gikk til Døvekirken hvor jeg fikk være kapellan. I denne tiden fikk jeg også formalisert min tegnspråkkompetanse som jeg hadde hjemmefra. Etter å ha fått barn nummer to, hadde jeg et engasjement ved Emmaus senter for dialog og spiritualitet. Der jobbet jeg først og fremst med nyreligiøsitet.

I de ti første årene som prest, jobbet jeg også som timelærer i bibelfag ved Det teologiske fakultet, UiO. Frem til nylig har jeg også hatt engasjement ved Menighetsfakultetet som timelærer i gudstjeneste og prekenpraksis. 

Etter 20 år i Oslo domkirke, sa jeg opp min stilling og ble frilanser i fire år. I denne perioden ga jeg ut en roman (Vigmostad og Bjørke), en sakprosabok (Gyldendal), var i tre årganger redaktør for et litterært julemagasin (Vigmostad og Bjørke), oversatte et skuespill fra engelsk til norsk for Innlandet teater, utviklet et kunstnerisk samarbeidsprosjekt kalt ”Pust meg fram!” sammen med billedkunstner Lise Linnert (Vist på Høstutstillingen i 2023, Olavsfest 2024.). Jeg skrev også en bok sammen med psykolog Cecilie Benneche og journalist Pia Beate Pedersen. For Hamar bispedømme skrev jeg ”Vær hilset, Maria!” basert på samtaler med biskop em. Solveig Fiske og hennes arbeider med Hamar bispedømmes mange mariarepresentasjoner. 
Skriving og kunstneriske prosjekter knyttet til tekst har vært viktig for meg så lenge jeg kan huske, og det var enormt lærerikt og givende å få jobbe fulltid med dette over år.  

På bakgrunn av forfattervirksomheten, har jeg også fått utvikle meg som foredragsholder, bokbader og utvikler av mange workshops. Jeg har fått arbeide i små og store grupper. I fem år har jeg holdt skriveverksteder i fengsler.

Under hele min tid ved domkirken i Oslo, var jeg med i fellesskapet ”Northern Cathedral Conferances”. Etter hvert ble jeg med i styret, og fikk også lede fem konferanser som ”president of the board”. Å få jobbe sammen med katedralene i for eksempel Riga og Uppsala, København og Dublin lærte meg mye om hvor viktig det er for et bispedømme å jobbe sammen med byen og regionen, kulturinstitusjonene og de sosiale aktørene om å åpne store rom for det som bygger og ivaretar livet, motet og barmhjertigheten.

Den som skal arbeide med hovedutfordringene og mulighetene for kirken i bispedømmet fremover, trenger både bredde og dybde i sin kompetanse. Når jeg stikkordsmessig går igjennom ulike oppgaver og roller jeg har hatt, gjør jeg det for å vise at jeg har nettopp dette. Jeg har jobbet helt sentralt i kirken, men jeg har også fått virke i randsonene og utenfor det kirkelige. 

1. Mitt nåværende arbeid er i Kirkens Bymisjon. Der jobber jeg nå i full stilling, har ansvar for Tøyenkirkens arbeid og sitter i Bymisjonssenterets ledergruppe. Vi er en stor ag tverrfaglig stab på 40 ansatte i tillegg til de mange frivillige. Sammen driver vi med råd og veiledning, akuttovernattingsplasser, tilbud om oppbevaring og/ eller vask av tøy, oppsøkende arbeid, kulturelle tiltak, måltidsfellesskap og gudstjenester. Vi møter dem i vårt samfunn som har aller minst. Samtidig er det en rikt sammensatt gjeng som utgjør vår gjestegruppe. De kommer fra nær sagt hver en verdenskrok og de har med seg alle de erfaringer en kan tenke seg. Å få jobbe her, henter også frem i meg mange erfaringer fra min oppvekst som landhandlerdatter på Skoppum. Også til vår lille butikk kom «alle slags folk». Og også mine foreldre lærte meg at alle skal behandles med den samme respekt. Kirkens Bymisjons setning om at alle er mer enn det vi ser, er på mange måter også en visdomsarv som jeg har fått fra mine foreldre.    

Samledelse mellom ulike arbeidsgivere har fokus fremover. Hvordan vil du arbeide med dette?

Utgangspunktet må være å forsøke å bygge gode relasjoner basert på respekt, kunnskap og forståelse for de ulike oppgavene vi er satt til å forvalte og de ulike rollene vi er tildelt. 

Et viktig spørsmål i denne prosessen, må være å finne en samforståelse for hva som er det særegne i de ulike arbeidsgiverrollene, hvordan vi best mulig kan ivareta våre oppgaver og hvordan vi kan bygge en hensiktsmessig dialog. 

I tillegg til rolleforståelse, vil jeg jobbe med forventningsavklaringer.
Det jeg alltid vil komme tilbake til og forsøke å samle fokus på, er menneskene vi skal være der sammen for. Hvordan kan vi best mulig tjene dem? Hvordan kan vi utfylle hverandre? Hvordan kan vi bruke våre evner, våre erfaringer, våre ressurser og vår fantasi best mulig sammen?    

Der det er ulike arbeidsgivere, er det også ulike og sammensatte ressurser. Øver man opp forståelsen for dette, kan man også øve opp evnen til å bruke ulikhetene mest mulig hensiktsmessig. Uansett endringsprosesser og eventuell utprøving av nye modeller, tror jeg dette er et viktig innsteg.

Beskriv kort din teologiske profil og ståsted i DnK, og hva er kjernen i din forkynnelse?

Jeg har en åpen og inkluderende teologisk profil. Den er diakonal og liturgisk, og den er tuftet på respekt for både kunnskap og mystikk.

Jeg identifiserer meg med en frigjøringsteologisk tradisjon og er opptatt av hvordan den kan utfolde seg kontekstuelt og eksistensielt i vår tid og på vårt sted.

Kjernen i min forkynnelse, er kjernen i evangeliet. Dette at Jesus, når han blir forrådt, like fullt deler det som gir liv. I den mørkeste av alle netter, løfter han blikket og peker på samhold, kjærlighet, nåde og håp. Hans lys gjelder i dette livet. Det gjelder i døden. Og det gjelder i det som kommer etterpå.     

Hvordan vil du kunne være en samlende biskop i det geografiske og teologiske landskapet som bispedømmet består av?

Jeg vil være en samlende biskop ved å stå sammen om det sentrale. 

Jeg vil romme forskjeller.

Jeg vil gi felles språk for det som forener. 

Jeg vil peke på oppdraget og på den veien som er den aller beste, Kjærlighetens vei - slik Paulus beskriver den i første Korinterbrev 13 og slik så mange brudepar, pårørende og andre pilegrimer ønsker å få den lest både i sorgens og i gledens tid.