En tekst til «høstens påskedag»

Brukt i Tøyenkirken 16. september 2026, 17. onsdag i treenighetstiden

Prekentekst: Johannes 11, 30 – 46. – men les gjerne hele kapittel 11 og få den fine fortellingen i sammenheng.

Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?»  Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.»  Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?»  Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!»  Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham.  Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Preken

Marta og Maria er ikke bare to søstre. De er også oss. Begge representerer kjærlighet og klokskap. Men der Marta er handlekraftig og praktisk, er Maria ventende, tenkende og følende. De er ulike. De utfyller hverandre. Og de viser oss noe dypt menneskelig.

Søstrenes bror het Lasarus. Han var elsket av dem begge to. Og av Jesus. Nå er han død og søstrene møter Jesus med ordene «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.»
I teksten som Trånd leste, er det Maria som sier det. Men i avsnittet forut for vårt, sier Marta det samme. «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.»  

Søstrenes utrop er et kjærlighetsutrop. I innhold tror jeg vi kan kjenne igjen vårt eget, selv om vi helt sikkert ville valgt andre ord. Men fordi det å miste eller å være redd for å miste ikke er fremmed for en eneste en av oss, tror jeg vi alle aner noe om følelsene som ligger under disse ordene. At det finnes noe mellom linjene her som berører det dypeste i oss. Noe hjerteskjærende. Noe som har fått navnet ramaskrik.

Det navnet stammer fra bibelen. I Jeremias bok i det gamle testamente, heter det: «I Rama høres skrik, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For barna hennes er ikke mer.»

I kapittel 2 i Matteus-evangeliet i Det nye testamentet blir utsagnet tolka som en profeti om det grusomme barnemordet i Betlehem etter at jesus var født. Matteus beskriver det slik: «Da Herodes forsto at vismennene hadde lurt ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle gutter i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage.»

Også Jesus har et ramaskrik: Da han henger på korset og forstår at hans time er kommet, roper han på morsmålet sitt, arameisk.  Det han roper betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» 

Når vi ramaskriker i sorg, og anklager både livet og Gud, er vi i kontakt med en dypeste avgrunn. Og vi er i kontakt med dem som har vært der før oss. Også Jesus. Kveldens evangelietekst forteller oss at vi ikke skal bli forlatt i det ropet. Men møtt. 

I kveld. På det vi kaller høstens påskedag. Blir det så tydelig for meg at fortellingen om Lasarus er et frempek. Ikke bare på det som skal skje med Jesus etter at han er drept. Den er også et frempek på hva døden betyr for alle mennesker. 

Døden er smerte og sorg. Uutholdelig smerte og sorg, mange ganger. Men døden er også en port. En kjærlighetsport.
Ved porten står Jesus. Han viser oss hva oppstandelse er. Han viser oss at livet er sterkere enn døden. 
Mange har fortalt om sin egen opplevelse og tro omkring dette. Mange har skrevet sanger, bøker, brev og bønner. Det har også Skandinavias mest kjente filosof, Søren Kierkegaard gjort. Og han har gjort det nettopp i lys av Lasarusfortellingen. Han var så inspirert av denne teksten, at han oppkalte en av sine mest kjente verker etter den. Boka jeg tenker på heter «Sykdommen til døden». Tittelen spiller på et av de første versene i fortellingen. Det som sier: Da Jesus fikk høre at Lasarus var syk, sa han «Denne sykdommen fører ikke til døden».

I boka si skriver Kierkegaard om fortvilelse. Han skriver at erkjennelsen av fortvilelsen er en vei til Gud. Og så skriver han om tro. I tillegg til at den henger sammen med erkjennelsen av fortvilelsen, springer troen også ut av fortvilelsen, sier han. Men mest av alt er troen veien ut av fortvilelsen, fortsetter han. Og jeg merker at jeg liker så godt hvordan han vever det hele sammen. Og jeg ser veien for meg. Og jeg ser at han selv går den. Menneskets vei.

I dag kan vi gå dypere inn i den gjennom Lazarus sin gjenoppvekkelse. Og gjennom søstrene som elsket ham og ba for ham. Og gjennom Jesus som elsket og gråt og trodde.

«Den døde reiste seg, stod opp og talte.» skriver Jens Bjørneboe. Og fortsetter: «Og de som alle hadde døden i seg,/ fikk se at han som nu var fylt av bare den / – som hadde mettet seg av død –, han fikk befri seg / fra døden inni seg og kom igjen. / Nu kom han frem / og hadde mere liv i seg enn dem.»

Å leve som Marta og Maria, eller som en kristen, eller rett og slett som et søkende menneske, er på en måte å leve i to virkeligheter på en gang. Det er å kjenne livets betingelser og fortvilelser. Det er å gråte over døden og alt den gjør med oss. Men det er også å kjenne på det som overskrider livsbetingelsene våre her på jorda. Det er å ha det jeg kaller et ankerfeste i himmelen. Det er å tro at døden er en overgivelse til livet. Det er å tro, ikke bare at vi blir møtt på den andre siden, men også reist opp til et nytt liv der døden ikke mere er. Ei heller gråt eller skrik eller smerte. Bare kjærlighet og gjenopprettelse og på en eller annen måte ny forening med dem vi har mistet. Slik at det som hører sammen, får være sammen. Fra evighet til evighet.

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Amen