Allehelgensdag

Til Tøyenkirken 1. november 2026, 17. onsdag i treenighetstiden

Prekentekster:
Jes 49,8–10 Jeg hjelper deg på frelsens dag 
Åp 7,9–17 Den store hvite skaren 
Matt 5,1–12 Saligprisningene 

Hva skal de møte, de som kommer til kirken allehelgensdag og kanskje har gravlys i veska eller sorgklump i brystet? Hvordan skal vi legge det an, det gode budskapet vi har om trøst for dem som sørger? Hvilken inngang skal vi velge til Bergprekenens saligprisninger, helgentradisjoner og notebibliotek? Og hva med våre egne tapserfaringer, hvilken plass skal de ha? 

Jeg vet det ikke er slik at det bare finnes ett svar på alle disse spørsmålene. Men jeg vet også at de må besvares. Og at det må gjøres med empati og kløkt og i nær kontakt med tid og sted. Kanskje dukker svarene opp mens en jobber med bibelteksten. Kanskje må de justeres hele veien frem til prekestolen. Kanskje stabler de seg i rett rekkefølge lenge før en setter seg ved skrivebordet. 

For meg er allehelgensdag blitt mer og mer en «pilegrimsdag» der jeg ser menneskets vei, ikke bare mellom fødsel og død, men fra evighet til evighet. Helgenene blir som ankerfester i opphavet. Alle som er gått foran, kvister løype for oss som kommer etter. Fra steder vi ikke kjenner, men fornemmer at er, lyser kjære ansikter opp veien.   

Kanskje er det de mange gangene jeg har lest fra Salme 90 under gravferdsseremoniene som mest har inspirert meg til en sånn tenkning om allehelgensdag. I alle fall klinger ordene fra den teksten med. Og da særlig de om å vende tilbake (v. 3). For selv om våre dager er som gress (v. 6) og de beste årene kan være fulle av strev og urett (v. 10), finnes en bolig vi har tilhørt før. Et opphavssted å komme hjem igjen til (v. 1). 

Hvis livet er en vei, vil det å leve medføre en lengsel etter bevegelse. Noe av det som skjer i sorg, er en opplevelse av at bevegelse stopper. Kan allehelgensdag i kirken sette noe i gang? Gi noe en retning? Kan vi klare å sette ord på selve det at vi er kommet sammen? Vi er gått til et sted, vi har møttes her, vi skal gå videre. 

 «Den som lever med sorg, lever på en måte i en konstant tilstand av meditasjon. Jeg må være så fokusert på her og nå for å komme gjennom dagene. Jeg må være så bevisst på pusten for ikke å miste den. Jeg kan ikke tillate meg å miste kontakten med min kjerne». 

Hun som sa dette til meg, mistet sønnen sin for et halvt år siden. Han gikk fremdeles på barneskolen. Vi hadde avtalt å møtes for å snakke om livet og hvordan det gikk nå. Så begynte hun å tenke høyt om hva hun trengte for å komme videre. «Ikke yoga», sa hun. «Men, dans, tror jeg. Eksperimentell dans. Energi. Kraft. Utover-bevegelser». 

I det hun fortalte, så jeg en vei. Den minnet meg om mystikkens via negativa. Der det ene ikke var sant om ikke dets motsetning fikk stå vedsiden av og være like sann. Morens vei handlet om stillhet og opprør. Helt og fullt i den ene posisjonen. Som for å finne fotfeste der før hun helt og fullt kunne legge tyngden sin i den andre posisjonen. Og slik bevege seg. Være i livet. Etter de samme prinsippene som en beveger seg når en går. Eller danser. Eller tenker. Eller elsker. Eller sørger! 

I Johannesevangeliet (kap. 14,6) kaller Jesus seg selv for en vei. Ja, han gjør det i bestemt form, og blir med det en pilegrimsvei for så mange som kommer etter: For den som søker å finne sin livsvei. For den som søker «en vei hjem igjen». For den som ikke helt vet hvordan en skal komme seg fra den ene timen til den andre. Gjennom evangeliefortellingene blir han ikke bare et eksempel på et liv og på Guds liv i verden.  Han blir også et paradigme vår egen livsvei kan søke hjem i. Eller finne inspirasjon i.  

Når jeg sliter med å se min vei, og med å forsone meg med eller forstå mitt liv, blir han menneskets vei: Han går foran, så vi kan komme etter. Han gir lys fra det stedet han nå er, og som han skal ta oss til. Han lager ikke bare en sti, han forbereder også det som skal bli vårt på den andre siden av døden.  

Kan han være meditasjonspunkt? Kan han være medvandrer? Kan han vise vei? 

På plata «Blant alle englers sang» (2001) synger Oslo Domkor Saligprisningene på en måte som gir meg gåsehud hver gang jeg finner den frem. De synger unisont etter ortodoks tradisjon og med en intensitet som lar kroppen min ane mer om hva salighet er enn jeg noen gang kan lese meg frem til. I deres måte å synge på, er det som jeg hører både veien og målet for vår vei. Det er som om de synger frem det stedet der «lyset er oppfylt»/ fyller alt og som om de allerede synger derfra. Når jeg lytter er det som jeg kjenner hvordan det å gå veien, gjør musklene først varme, så ømme, så glade. Det er som jeg kan kjenne hvordan kroppen arbeider med sorg og erkjennelse på samme måte som den arbeider hvis jeg skal gå eller sykle et langt stykke. Og som om jeg husker hvordan hele meg kan bli fylt med gråt av bare slitenhet i muskler, sener og ryggsøyle. Slitenhet som følge av at jeg er i min natur. Jeg er til stede i det som er meg. 

Tankene mine går til en annen sang. Til sangen Maria så talentfullt synger da hun har unnfanget Jesus (Luk 1,46ff.). Om en Gud som ser, husker og utruster mennesker. Om en Gud som gjennom sin vei på jorden skal vite mer enn noen annen hvor vondt det kan være med avskjed og død. Marias lovsang er som en poetisk parallellisme til Saligprisningene fordi den viser hvordan Gud skaper rettferdighet og trøst, opphøyer fattige og slaver (tjenestekvinner), metter sultne og viser miskunn. 

På Jesu livsvei var det også dager med stor fart. Noen ganger for stor, kanskje. Jeg tenker på dette når jeg leser innledningen til Bergprekenen (Mt 5,1). Der står det: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet.»  To kapitler før er han blitt døpt. Ett kapittel før har han fått disipler og folk har kommet i mengder for å høre på ham. Men nå søker han seg altså bort. Opp i fjellet. Til en ødemark med utsikt. Det er som om noe som må bli tindrende klart for ham før han skal fortsette sin vei. Sitt liv. Sitt kall. 

Når han har tatt dette skrittet bort, kommer hans nærmeste venner etter ham og setter seg ned hos ham. Det er i denne nye roen, langt borte fra alle de andre, at Jesus finner ordene for det som blir et slags livstestamente. Det er i denne poesien at et nytt kapittel starter i Jesu liv. Det er i denne sangen mennesker fremdeles finner ord til sin vei gjennom de mest utfordrende passasjene. 

I forbindelse med prekenskriving til 12. søndag i treenighet, ble jeg sittende og tenke på sammenhengen mellom innledningen til Bergprekenen og innledningen til den søndagens prekentekst (første rekke): «Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon». (Mt 6, 24.) Også denne teksten er en del av Bergprekenen.  

Kanskje fordi doulos først i den siste norske bibeloversettelsen er blitt til «slave», begynte jeg å tenke annerledes om dette verset. En slave kan jo nettopp ikke ha to herrer. En slave er bundet til den som har full eiendomsrett over ham, hen, henne.  

Både Maria og Paulus kaller seg selv for slave. Maria av Gud. Paulus av Kristus. Begge viser at dette forholdet står som et erstatningsforhold til det å være slave under verdslige maktherrer. Hvis Bergprekenen er et slags livstestamente for Jesus, viser det også «hans slaveforhold». Han viser hvor hans lojalitet ligger. Og han viser at dette er en ubestikkelig lojalitet. Et helt annerledes slaveforhold, på mange måter. Både fordi det er noe en går inn i frivillig og fordi livet som Guds slave utfolder en egentlig frihet i den forstand at en lever ut hva mennesket er skapt til å være: Fri – i etisk forpliktet og gjensidig forhold til sine medmennesker. En tydelig juxtaposition. Kan den også romme et moderne menneskes livs- og dødserfaringer?

«Jeg er på en måte en slave av mitt talent» sa en kvinne til meg etter at jeg hadde holdt preken over denne teksten 12. søndag i treenighetstiden. Hun fortalte at hun var kunstner og at det på mange måter var å vende Mammon ryggen, for hun hadde for lenge siden forstått at et liv som kunstner måtte bety et liv i økonomisk fattigdom for henne, og at hun måtte akseptere det for det gikk rett og slett ikke an for henne å leve om hun ikke fikk være skapende. Det var det å male og tegne som ga livet hennes både mening, mål og glede. «Og paradoksalt nok frihet», la hun til.

Det kvinnen fortalte ga meg et fordypet blikk på Jesus og hvordan hans vei viser at han velger å være «en slave av sitt kall». Jeg begynte å tenke at han gikk med sorg da han forlot folkemengden i allehelgensteksten vår og gikk opp i fjellet. Sorg, men samtidig salighet. Jeg kjente plutselig smerte fra hans stemme da jeg leste saligprisningene på nytt. Jeg så at veien han viser oss også handler om hvordan han velger å være slave av sitt talent. Og hvordan han finner sin frihet i det.

«Jeg vil vise dere en enda bedre vei», skriver Paulus (1. Kor 12,31b). Han skriver det i forlengelsen av en oppfordring til å være ivrig etter å få de aller beste nådegavene. De aller beste nådegavene handler om kjærlighet. Den kjærlighetsveien Paulus viser er konkret. Den handler om tålmodighet, respekt og tillit. Den er relasjonell og står i en utelukkende motsetning til egosentrisme.  

Å lete etter meningen med livet aktiveres gjerne gjennom tapserfaringer og sorg. I forbindelse med mitt arbeid med boka mi Alle andre dager skal vi leve, kom jeg til å lese liknelsen om talentene i Matteus 25 i nytt lys. I den allmenne resepsjonshistorien er denne måleenheten (talent) blitt betegnelsen for «medfødt begavelse, anlegg eller evne». Og slik er det visst blitt på nærmere 130 moderne språk. Når jeg leser denne liknelsen i kontekst med de bibeltekstene jeg har vært innom i denne artikkelen, vil jeg mene at menneskets største talent i følge kristendommen, er muligheten til å leve i ubetinget kjærlighet for andre. I talentets karakter som gave, iboende evne og mulighet, ligger det også er et kall. For slik kunstneren fortalte, vil talentet alltid kalle oss til fullbyrdelse. 

Saligprisningene oser av kjærlighet til livet. Den er en tekst som elsker, tror og håper. Den foregriper alvoret som kommer i Matteusevangeliets domskapittel (25) og som sier at det dere ikke har gjort for mine minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. Med det mener jeg at den har fokus på de livserfaringene som setter oss i «små posisjoner» som sorg og urettferdighet, utenforskap og fare (v. 3 – 6). Samtidig har den fokus på dem som vil gjenopprette barmhjertighet og skape fred (v. 7, 9). Slik kan Saligprisningene hjelpe oss til å utvikle kjærlighetstalentene som er gitt oss med vår livspust. 

I tillegg til at det er livshjelp i å prøve og øve på å leve slik, bærer det med seg et håp også til andre. For Saligprisningene går alltid videre. Smertepunktene er ett steg på veien. Hva som kommer etter smertepunktet, vil det neste stedet vise. Jobben er å være på veien: Livsveien. Sammen med menneskeheten. Sammen med det som skaper, setter fri og gir liv. Guden fra evighet. 

Avsluttende refleksjon

Jeg har forsøkt meg på en intertekstuell lesning der Saligprisningene går inn i en rekke tekster som viser «menneskets vei». Jeg har også brukt noen erfaringsfragmenter fra eget og andres liv. Opphavspersonene er forespurt og har gitt sin tillatelse. 

Å lese bibelen sammen med menneskers aktuelle erfaringer, mener jeg er det som kan gjøre tekstene til «mer enn bokstav» (2. Kor 3,6). Ikke minst for mine egne lesninger for meg selv, er det sånn. Men jeg tror også det er avgjørende for dem som sørger at de hører noe de kan kjenne igjen fra sitt eget liv. Hvis ikke kan verken trøst, håp eller kjærlighet nå fram. På Allehelgensdag tror jeg en slik lesemåte er enda viktigere enn ellers. Og kanskje også enda mer fruktbar. For folk som er i sorg, er eksperter på å lete. Å miste gjør oss til små Askeladdener. Hvis de opplever at også presten leter og deler det hen, han, hun finner på en måte som gjør at de ser nye sammenhenger, tror jeg det kan være med i den nye meningsdannelsen som sorgarbeidet består av. Kan presten vise en lesemåte som både forstår teksten i et historisk-kritisk perspektiv, men også som en litterær representasjon av en erfaring eller følelse, tror jeg vi kan skape et rom for både sorg og håp gjennom våre ord.

Inspirasjon: 

Martin Buber: Menneskets Vej, originaludgave Haag 1948 med billeder av Marc Chagal. Gjenutgitt på forlaget MIMER, 1991. 

T.S. Elliot: The Waste Land and other poems, Bloomsbury House 1972. 

Jon Fosse: Lysande mørker. Ni songar. Oslo domkirke 2015. 

Gunvor Hofmo: Jeg vil hjem til menneskene, Gyldendal 1946. 

Gunvor Hofmo: I en våkenatt, Gyldendal 1954. 

Naja Marie Aidt, Poesibog 2008. I norsk oversettelse på Flamme forlag 2018. 

Dag Hammarsjöld: VÄGMÄRKEN, Bonniers förlag 1963.