Matteus-effekten

Preken og forbønn for 13. søndag i treenighet. Holdt i Uranienborg kirke 23. august 2026

Prekentekst: Matteus 25,14–30

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg slavene sine og overlot dem alt han eide: 15 En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.

16 Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. 17 Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. 18 Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.

19 Da lang tid var gått, kom slavenes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. 20 Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ 21 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro slave! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ 22 Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ 23 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro slave! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’

24 Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. 25 Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ 26 Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late slave! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. 27 Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. 28 Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! 29 For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. 30 Og kast den unyttige slaven ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Preken

Den som har, skal få, og det i overflod.
Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.

Denne passasjen fra dagens prekentekst, kalles ofte Matteus-effekten, og er en av de vondeste passasjene i Det nye testamente, synes jeg. Det var den innflytelsesrike sosiologen Robert Merton som fant opp begrepet på 60-tallet. Han lot bibelverset beskrive den kapitalistiske råskapen vi alle kan gjenkjenne: Den som handler om hvordan suksess avler mer suksess, og hvordan de som allerede har mye ressurser, status eller makt, lettere får enda mer. 

I utgangspunktet hadde ingen av karakterene i lignelsen vår noen eiendom. De beskrives jo som slaver. Når slaveeieren en dag skal reise utenlands, gjør han det merkelige å overlate alt han eier til tre av slavene sine. Den første får fem talenter. Den andre får tre. Og den siste får bare en. 

Talent i denne sammenhengen, er forresten et betalingsmiddel. På gresk, som er det nye testamentets språk, var ordet talent egentlig en angivelse av vekt og var samtidig navn på en verdi. Denne måten å måle på, ble brukt over et langt tidsspenn og i flere ulike kulturer. Ut fra det vi i dag vel kaller INDEKS kunne vekten av en talent være et sted mellom 26 og 33 kilo. Omtrent så mye en orker å bære hvis en må bære lenge.

Talenten som betalingsmiddel var av gull eller sølv. Verdien tilsvarte massen i gullet eller sølvet. En talent rent gull ville i vår tids penger være verdt flere millioner kroner og en talent sølv over ett hundre tusen kroner. På Jesu tid tilsvarte dette 15 – 20 års hardt arbeid. En uoppnåelig sum for en vanlig arbeider, altså. En utopi for en slave.

Lignelsen om talentene i evangeliet etter Matteus – altså vår tekst i dag– er ikke bare opprinnelsen til et kjent sosiologisk uttrykk, den er også opprinnelsen til at talent i opp mot 130 moderne språk har fått betydningen medfødt begavelse, anlegg eller evne.

Det betyr at det allerede i språket vårt ligger en forståelse av at denne teksten egentlig viser til noe annet enn bildene den bruker. Det er derfor vi kaller den en liknelse, og det er derfor den begynner med «Det er som …» «Det er som med en mann som skulle dra utenlands …»  

Ut fra dette forstår vi at det altså er noe som sammenliknes med det som kan skje når slaver får tillit og kapital. Jeg opplever at det er han som graver ned talentet sitt, som er den mest troverdige karakteren i liknelsen. For hvordan i all verden kunne en slave kunne ha mot og kunnskap nok til å begynne å kjøpslå eller investere? At han ble redd, er også troverdig. For det står at husherren både er hard og lunefull. Urettferdig også, siden han krever gevinst der han ikke har investert. Og denne redde slaven som mange av oss lett kan sammenlikne oss med, han straffes ikke bare med å bli fratatt det lille han hadde. Han kastes også ut – utenfor gården. Der det er fattigdom, fortvilelse og gråt. 

Jeg klarer ikke la være å assosiere til et annet kjent bibelsted, litt senere i det samme kapitlet. Det er der Jesus sier: «Det dere har gjort mot en av mine minste, det har dere også gjort mot meg.» Jeg trenger den påminnelsen, ja jeg tror vi alle trenger den for denne liknelsen må aldri bli brukt til å kaste den som er redd og usikker utenfor fellesskapet. Det ville være å forråde kjernen i evangeliet. 

Så hvis vi heller tenker at liknelsen skal være godt nytt til fattige. Godt nytt til slaver, om du vil, så må vi spørre oss selv hva dette gode kan være i tillegg til å sette ord på en skjevhet vi ofte strever med å se?

Hvis liknelsen ikke bare beskriver en sørgelig og fastlåst side ved livet, men også en side av frihet og muligheter, sier den oss kanskje noe om spenninger knyttet til valg og kall og mening i vårt eget liv. Noe om at vi, selv om vi er redde, kan satse på det vi har fått, og oppleve at det vokser. Noe om at vi kan kjenne frihet og glede ved å bruke talentene våre og sette dem inn i sammenhenger der de kan vokse.  

Til meg forteller liknelsen om et syn på livet der hvert menneske tilhører en sammenheng hvor hun, hen eller han kan gjøre en forskjell. Skal gjøre en forskjell. Og vi skal gjøre en gjennom å bruke våre begavelser, våre anlegg og våre evner.

Noen ganger må vi stoppe opp i livet og spørre oss selv eller andre hva som egentlig er vårt talent. Liknelsen vi har delt i dag, gir oss anledning til det. Og jeg tror vi kan trenge påminnelser om våre iboende talenter. For jeg tror vi trenger både oppmuntringer og litt pådytt for å bruke dem. Og det å bruke dem, det er å være i livet. Det er å leve livet. Det er å frigjøre energi og det er å bringe mer energi og glede og håp inn i vår verden. Som skapte mennesker skal vi være i sirkulasjon med det som er vårt. Dele. Ikke grave ned – verken i skam eller i frykt – det som er vår evne, vår begavelse, vårt anlegg. 

Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Heldigvis handler kristendom om å snu mekanismer som dette. Heldigvis bekjenner vi oss til en Gud som er opptatt av å vende lagnaden og aktivt forsøke å forbedre dårlige odds. 

På samme måte som Maria så talentfullt synger da hun har unnfanget Jesus, – om en Gud som ser, husker og utruster menneskene, skal vi i tillit få løfte frem våre gaver, våre evner, våre talenter og bruke dem til glede for mennesker og til ære for Gud.
For du – og vi – er gitt større talenter enn vi egentlig makter å bære. Og vi har ikke en god som likner på slaveeieren, men en Gud som selv har reist seg fra det laveste lave og vet mer enn noen av oss hvor vondt det kan være å være redd, forrådt og kastet ut, men likevel fortsette.

Og denne fortsettelsen er også menneskenes kall. Menneskets vei. Vi kan kjenne oss som pyser, men vi er egentlig modige maur i universets store tue.

Ære være vår Skaper, Frigjører og Livgiver, én sann Gud fra evighet til evighet.

Amen.